Den bibelske instruksjonen om å salve de syke med olje er forankret i forholdet mellom tro, bønn og Jesu Kristi fullbrakte verk. I Jakob 5:14--15 instrueres troende som er syke til å kalle på menighetens eldste, som skal be over dem og salve dem med olje i Herrens navn. Teksten erklærer deretter at troens bønn skal frelse den syke, og at Herren skal reise ham opp. Ansvaret er betydelig: Skriften leder den syke mot åndelig modne troende som forventes å besitte kunnskap, forståelse, visdom og modenhet i å utøve sin tro. Markus 6:12--13 gir et tidligere eksempel, og beskriver hvordan disiplene forkynte omvendelse, drev ut demoner, salvet mange syke med olje og helbredet dem. Deres handlinger var ikke basert på en medisinsk egenskap ved oljen, men på den autoriteten Jesus hadde gitt dem, og deres tro på Guds kraft. Å salve de syke er derfor ikke bare en trøstende religiøs skikk. Det er et ytre uttrykk for tro på helbredelsen som er fullbrakt gjennom Jesus Kristus.
Salving er en profetisk troshandling: en handling utført i den naturlige verden for å synliggjøre vår tillit til det Gud har etablert i den åndelige verden. Jesaja 53:5 erklærer at ved Messias' sår er vi helbredet. Ut fra denne forståelsen salvet ikke disiplene de syke i et forsøk på å overtale Gud til å gjøre helbredelse tilgjengelig. De salvet i tro, og erklærte gjennom sine handlinger at helbredelsen som var gitt gjennom Kristus, allerede var etablert, selv når dens manifestasjon ennå ikke kunne sees. Dette forklarer hvorfor troens bønn er så sentral i instruksjonen i Jakob. Oljen selv er ikke kilden til helbredelse; den er et håndgripelig uttrykk for den åndelige virkeligheten de som ber, setter sin lit til. Jesus har betrodd sine etterfølgere ansvaret for å handle i hans navn og autoritet. Å salve de syke er én måte troen blir synlig på, mens æren for enhver ekte helbredelse utelukkende tilhører Herren.
Salvelsens Hus