Salving med olje er ingen mekanisk garanti for helbredelse, fordi oljen selv ikke besitter noen selvstendig helbredende kraft. Den er ikke et mirakelmiddel eller et magisk stoff som automatisk gir et åndelig resultat når det påføres kroppen. Den bibelske vektleggingen faller på tro på Jesus Kristus og det verket han allerede har fullbrakt. Jakob 5:14--15 tilskriver ikke oljen helbredelsen, men erklærer at troens bønn skal frelse den syke, og at Herren skal reise ham opp. Dette er et viktig skille. Innenfor den bibelske forståelsen av profetisk handling gjør salving vår tro på Guds etablerte løfter synlig. Vi utfører ikke den ytre handlingen for å skape helbredelse i den åndelige verden. Vi handler fordi vi tror at Jesus allerede har gitt den gjennom sitt gjenløsningsverk. Jesaja 53:5 er særlig betydningsfull her, og erklærer at ved hans sår er vi helbredet. Den troendes tillit rettes derfor mot Kristi fullbrakte verk, ikke mot handlingen med å påføre olje.
Dette reiser også et viktig spørsmål om ansvar når man ber for noen som er syke. I Jakob 5 er instruksjonen at den syke skal kalle på menighetens eldste. Disse forventes å være modne i sin tro og i stand til å tjene i samsvar med Guds ord. Teksten identifiserer spesifikt troens bønn, som legger ansvar på dem som har påtatt seg å be og salve. En syk person bør aldri bebreides for manglende synlige resultater, som om helbredelsen utelukkende avhang av deres evne til å tro sterkt nok. De som tjener, må fortsette å vokse i sin forståelse av Guds ord, utøve sin tro og lære å handle i den autoriteten som er gitt troende gjennom Jesus Kristus. Om et resultat ikke umiddelbart er synlig, endrer ikke det det fullbrakte verket troen hviler på. Det rette svaret er å forbli forankret i Skriften, fremfor å tillegge oljen selvstendig kraft eller legge fordømmelse på den som søker helbredelse.
Salvelsens Hus