Å salve en annen person krever en forståelse av både hensikten med salvingen og autoriteten den utføres under. Skriften beskriver flere former for salving, og disse bør ikke forveksles. Personlig salving og salving av de syke er forbundet med mashah, den forsiktige påføringen av olje ved å smøre eller dra hånden over. Stenking er forbundet med helliggjørelse eller innvielse, mens utgytelse ble brukt når personer ble innsatt i bestemte autoritets- eller tjenesteposisjoner. Å salve en annen person er derfor ikke bare et spørsmål om å ta frem en flaske olje og utføre en handling etter eget forgodtbefinnende. Vi må først erkjenne hva som blir uttrykt, og om vi har ansvaret eller autoriteten til å utføre den. Gud er kilden til ekte åndelig autoritet, og han kaller ikke sitt folk til å handle uavhengig av hans ord eller hans Ånd. Når noen salves til en bestemt oppgave eller innsettelse, må initiativet komme fra Gud, ikke fra menneskelig ambisjon, følelsesmessig entusiasme eller personlig preferanse.
Når man ber for noen som er syke, gir Jakob 5:14--15 en bestemt instruksjon: den syke skal kalle på menighetens eldste, som skal be over og salve vedkommende i Herrens navn. Teksten legger særlig vekt på troens bønn, og viser det ansvaret som hviler på dem som tjener. Den syke bør ikke lastes for manglende synlige resultater, som om hele ansvaret hvilte på deres evne til å tro. De eldste forventes å være åndelig modne og i stand til å handle i tro. Markus 6:12--13 beskriver disiplene som salvet de syke og helbredet dem gjennom den autoriteten Jesus Kristus hadde gitt dem. Denne salvingen er en profetisk erklæring om tro på helbredelsen fullbrakt gjennom hans gjenløsningsverk, selv før resultatene blir synlige i den naturlige verden. Til andre formål, som å innvie noen til en bestemt oppgave, følg Den Hellige Ånds ledelse og respekter den rette bibelske autoriteten. Ekte salving handler aldri om å utøve kontroll over en annen person. Den handler om å tjene Guds hensikter i lydighet mot ham.
Salvelsens Hus