Absolutt. Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for antagelsen om at bruken av salvingsolje opphørte med den gamle pakt, eller at den bør begrenses utelukkende til menighetsledere som ber for syke. Gjennom hele Skriften var personlig salving en vanlig praksis blant Guds folk. Rut ble instruert til å vaske seg og salve seg før hun nærmet seg Boas (Ruth 3:3), Forkynneren 9:8 oppmuntrer oss til ikke å la hodet mangle olje, og Jesus selv instruerte disiplene sine til å salve hodet og vaske ansiktet når de fastet (Matteus 6:16--18). Hans instruksjon var ikke ment å etablere en ny religiøs seremoni for faste. Snarere var personlig salving så kjent at det å avstå fra den kunne trekke oppmerksomhet mot ens sorg eller faste. Jesus ønsket at hans etterfølgere skulle fortsette sitt normale personlige stell i stedet for bevisst å fremstå elendige for å oppnå religiøs anerkjennelse. Salving uttrykte også slutten på sorg og tilbakevendingen av glede og gjenopprettelse, slik det vises da David vasket seg, salvet seg og gikk inn i Herrens hus for å tilbe (2 Samuel 12:20). I Det nye testamente salvet disiplene også de syke med olje og helbredet dem (Markus 6:12--13), mens Jakob 5:14--16 gir spesifikke instruksjoner om at de eldste skal be over og salve dem som er syke. Personlig salving og salving av andre er derfor begge til stede i den bibelske overleveringen, selv om omstendighetene og ansvaret er forskjellig.
Den utbredte personlige bruken av salvingsolje fortsatte blant de første kristne, men ble gradvis mer begrenset etter hvert som menighetsskikker og formaliserte religiøse praksiser utviklet seg. I Vestkirken ble salving etter hvert sterkt forbundet med foreskrevne riter utført av menighetsledere, særlig i forbindelse med alvorlig sykdom og dødens nærhet. Likevel må aldri kirketradisjon bli den endelige autoriteten for å avgjøre hva Skriften tillater. Hver troende er en del av det kongelige presteskapet opprettet gjennom Jesus Kristus (1 Peter 2:4--9), og personlig salving krever ikke tillatelse fra en pastor eller annen religiøs autoritet. Situasjonen er annerledes når man salver andre mennesker, innsetter noen til en autoritetsposisjon eller innvier steder og eiendeler. Slike handlinger involverer de bibelske prinsippene om ansvar, innsettelse og anerkjent autoritet, som ikke bør overses. Personlig salving forblir imidlertid tilgjengelig for troende som et synlig uttrykk for tro, velsignelse, gjenopprettelse og hengivenhet til Gud. Den bør aldri bli et tomt ritual utført av vane, overtro eller religiøs plikt. Hensikten er å gi uttrykk for et levende forhold til Herren og vår avhengighet av hans Hellige Ånd.
Salvelsens Hus