Nei. Selv om salving av syke klart læres i Det nye testamente, overser det hele den bibelske overleveringen å begrense enhver form for salving til denne ene anvendelsen. Markus 6:13 beskriver disiplene som salver syke mennesker med olje og helbreder dem, mens Jakob 5:14--16 gir instruksjoner om bønn og salving ved menighetens eldste. Likevel opptrer salving også gjennom hele Skriften i forbindelse med personlig stell, innvielse, guddommelig innsettelse, glede, velsignelse og gjenopprettelse. Jakob salvet en stein etter sitt møte med Gud (1. Mosebok 28:18), David salvet seg selv da hans sorgperiode tok slutt (2 Samuel 12:20), og Forkynneren 9:8 oppmuntrer til personlig bruk av olje. Viktigst av alt instruerte Jesus sine etterfølgere til å salve seg selv under faste (Matteus 6:17). Ingen av disse tekstene beskriver salving av en syk person. Skriften gir derfor en mye bredere forståelse av salving enn bare praksisen med å be for fysisk helbredelse.
Den åndelige betydningen av salving er nært forbundet med Den Hellige Ånds nærvær og kraft. Fysisk salving fungerer som en profetisk troshandling, som gir et synlig uttrykk i den naturlige verden for vår tillit til en åndelig virkelighet etablert av Gud. I Jesaja 61:3 erstatter gledens olje sorgen, og åpenbarer den gjenopprettende hensikten med Guds verk. Det samme avsnittet, sitert av Jesus i Lukas 4:18--19, åpenbarer hensikten med hans salving: å forkynne evangeliet, helbrede de med sønderknust hjerte, sette fangene fri og befri de undertrykte. Guds mål er å frelse, helbrede, utfri og gjenopprette. Personlig salving gjør det mulig for troende å uttrykke sin tro på Den Hellige Ånds nærvær og virke i dagliglivet, ikke bare i sykdomstider. Å begrense bruken av salvingsolje utelukkende til de syke, innsnevrer unødvendig en praksis som Skriften presenterer i flere ulike sammenhenger.
Salvelsens Hus